Luftforsvarets stasjon Hernes 

Hernes – historie

I forbindelse med opprydding i noen gamle filmer i mine gjemmer, kom jeg over en film fra 1960, mens jeg var ved lstn Hernes som radaroffiser. I filmen var det noen bilder, ikke så veldig gode, som minte meg om en sak som kanskje kan bli en liten innskutt bisetning i historien om Hernes.

Det året fikk vi beskjed om at vi ville bli pålagt å assistere Marconi, England i å sette opp og demonstrere en video link for NATO-enheter. Forutsetningen var at vi skulle kople signalene fra vår FPS-8 inn på en Marconi video link. Linken skulle så føre signalene inn på en heisatur innover i den vakre Nord-Norske landskapet til en eller annen Marconi rele-stasjon i Fauske-området. Denne stasjonen ble plassert i Fellessambandets stasjon på fjellet innenfor Fauske.

Det var både noen engelskmenn og nordmenn som skulle montere antennen inne på linkstasjonen. Utstyret ble fløyet inn med et helikopter. Vi hadde bedt piloten om å løfte den store og tunge antennen opp til huset og holde den mens vi skrudde den fast i gavl.-veggen på det høye huset. Dette ville han se litt nærmere på og landet maskinen med antennen på en liten myr et stykke nedenfor huset. Oppe ved huset ristet han bare på hodet. Han regnet ikke med å kunne få noen medalje for jobben så vi fikk ordne opp selv. Vi klarte det etter mye strev og trilling av antennen gjennom krattskogen, men piloter i sin alminnelighet og denne siste især fikk sitt pass påskrevet.

I Opsen i 1210 ble signalet som kom tilbake etter Fausketuren ble koplet inn på et eget skop mens naboskopet fikk det direkte signalet inn på vanlig måte. Signalet som hadde tatt den lange turen var forsinket i forhold til den direkte forbindelsen. Dette ble ansett for å være bevis godt nok for at signalet var sendt over video linken.

Video link var jo på den tiden relativt sjelden og vi fikk en del besøk for å se hvordan det virket. Så vidt jeg husker var det liten eller ingen forskjell på signalene. Det skulle indikere at video linken var bra, men jeg vet ikke om at det førte til større salg av dette utstyret.

Sender også med en par bilder fra monteringen av rele-stasjonen. Den eneste jeg husker der er Braastad på det ene bildet

Per Hågensen

Operasjonssentret på Reitan ble tatt i bruk i 1962. Så dette Ivar Jensen beskriver er ca 40 år etter starten. I mellomtiden har stedet skiftet fra å være en Luftforsvarets stasjon til å bli et hovedkvarter for Forsvaret

Sosialt samhold Reitan 23.juni 2002

Reitan

Ivar Jensen forteller fra sin tid i Luftops (utdrag) 1980-85:

Det søte liv i utlandet tar en dag slutt. Og snart var vår fire-års periode i Belgia over. Det ble tid for å tenke på hjemreise, men til hvor ? En ting som var klart, var at jeg skulle på stabsskolen i Oslo. Men jeg skulle også ha en fast beordring til et sted. Det mest nærliggende for meg da var å få en beordring til Oslo – eller i hvertfall Østlands-området, slik at jeg og familien kunne flytte til samme sted. Dette argumenterte jeg godt og lenge med Luftforsvarsstaben om, men etter å ha tenkt seg godt og grundig om, bestemte de at jeg skulle til Reitan til Luftops/ADOC. Det var ”livsviktig” for tjenesten der at jeg kom dit - de manglet sårt folk.
Derfor, vi reiste til Bodø, hvor jeg parkerte familien for et år, mens jeg selv dro til Oslo og Stabsskolen. Det var for øvrig en fin og problemfri tid i og for seg, men familien hadde det jo tøft, alene på et nytt sted. Men, det gikk seg jo til etter en tid det også. Lærerne og staben på Alstad barneskole var fantastiske og tok seg av vår datter, som da skulle i begynne i norsk skole for første gang, i fjerde klasse – og fikk litt av et kultursjokk etter den relativt strenge disiplinen i den belgiske skolen. Men med noen ekstratimer i norsk, var hun snart fullbefaren elev i den norske skolen.
Men så, i begynnelsen av juni, var Stabsskolen over. For øvrig det siste kullet på god gammel ordning, før skolen ble delt i kurs I og II. Så var det å dra til Bodø for meg også. Men jeg hadde ikke vært på Reitan i mer enn noen dager, før jeg fikk forespørsel om å være med i en ny arbeidsgruppe – ledet av en gammel kjenning - oblt Egil Johnsen.
Luft kommando- og kontrolapparatet skulle automatiseres. En operativ brukergruppe skulle etableres for å lage spesifikasjonene til det som skulle bli til NOR CCIS I - senere NEC CCIS. Så derfor bar det tilbake til Oslo igjen. Gruppen skulle nemlig arbeide tett sammen med tilsvarende grupper fra det operative miljøet i Danmark og NATO/Kolsås og skulle sitte sammen på Kolsås. Så det tidligere så bestemte utsagn fra LST om at ”mitt nærvær på Reitan var nærmest absolutt nødvendig for at Luftops/ADOC skulle kunne operere”, var plutselig ikke så presserende lenger. Arbeidet i gruppen var bare en midlertidig sak, så jeg skulle beholde min faste stilling på Reitan. Men, det betydde at familien ble fortsatt alene i Bodø, mens jeg fortsatte mitt ungkarsliv i Oslo.

Etter ca et års arbeid i arbeidsgruppen, fikk jeg tilbud om å få fast beordring til Oslo - i arbeidsgruppen. Men nå hadde familien fått etablert seg skikkelig i Bodø, så jeg takket nei – ikke uten surmulig fra det tidligere nevnte LST, som nå fikk problemer med å fylle funksjonen. Men jeg mente at var det så at jeg var ”livsviktig” for arbeidet i Luftops, ville jeg endelig oppta min stilling der.! Så derfor, tidlig på sommeren 1982 meldte jeg meg til tjeneste i min faste jobb som Senior Ops Offiser på ADOC Reitan , nesten to år etter beordring i stillingen.
Jeg har tatt med dette for å vise hvor kortsiktig og tilfeldig LST/P ofte har vært med sine personellplaner og –rutiner.
Reitan var jo tidligere en fullstendig integrert ADOC/SOC/CRC. Nå hadde en begynt å se på å skille funksjonene, slik at ADOC skulle inngå i et felles Luftops, mens SOC/CRC delen ble utskilt og skulle ta seg av den daglige taktiske kontrollen – sammen med CRC Sørreisa. Sjef for CRC Reitan var nå maj ”njet” Oskar Hagen, som jeg hadde gått sammen med på Stabsskolen. ADOC-funksjonen ble fysisk flyttet sammen med TAOC. MAOC, som siste ledd i den utøvende del av Luftops, holdt fremdeles på med sitt i sin egen domene.
En av hovedoppgavene i Luftops – selvfølgelig ved siden av de daglige operasjoner - var å forberede og holde den ukentlige fredagsbrief for ØKN og de øvrige flaggoffiserer. Og det var ingen spøk, genlt Tønne Huitfeldt visste å holde brieferne på alerten. Han var ikke redd for å spørre hvis noe var uklart, og da var du ikke høy i hatten hvis du ikke hadde svaret klart.
I mellomtiden var det kommet ny sjef ADOC – oblt Fredrik Gundersen himself!
Og nå startet en ny æra i Luftops, Reitans historie. Omtrent samtidig kom oblt Per Ekholdt som sjef Luftops, oblt Holm som sjef TAOC og oblt Digre overtok som sjef MAOC. Og nå var brumlebass O A Berg og hans disiplers tid definitivt forbi på Reitan. Disse 4 ”nye” herrer utmerket seg på forskjellige måter – noen hadde absolutt mer kapasitet og karisma enn de andre, men de var et team som førte Luftops sammen – de ble et team som vi som jobbet sammen med dem aldri glemmer.
I 1985 hadde jeg vært 5 år i Bodø – ihvertfall på papiret – og vi begynte å bli rastløse, og kunne i grunnen tenke å flytte på oss, få nye utfordringer. Men jobbene sto ikke i kø, og LST var mest interessert å ha meg der jeg var. Men så dukket det opp en jobb som Senior Ops offiser/NK ved Programmeringssenteret på Mågerø, og i mangel av noe annet søkte jeg på den – og fikk den. Derfor , sommeren 1985 pakket vi snippeskene igjen og dro til Tjøme – nesten hjemme (Nøtterøy) ! En fantastisk tid - tross alt - i Bodø var ove